Bistand i rettssaker og utenrettslig tvisteløsning

Dommer, kjennelser og beslutninger kan ankes. Lagmannsretten er ankeinstans for avgjørelser av tingrettene.

En dom eller kjennelse kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen eller den saksbehandling som ligger til grunn for avgjørelsen. En kjennelse om saksbehandlingen som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan bare ankes på det grunnlag at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.

Anke uttas ved ankeerklæring. Anken inngis skriftlig eller muntlig til den domstol som har truffet avgjørelsen som ankes. Ankeerklæringen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Det skal særlig påpekes hva som bestrides i den påankede avgjørelsen, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis.

Høyesterett er ankeinstans for avgjørelser av lagmannsrettene og for anke over dommer hvor det er gitt tillatelse til direkte anke. Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg.

Forlik er en løsning som partene kommer frem til under sakens gang uten at retten avsier dom. Mekling i forliksrådet eller rettsmekling i tingretten har til hensikt å få partene til å inngå forlik. Dersom forlik kommer i stand, skal det føres inn i rettsboka og underskrives av partene. Rettsforlik kan inngås både under saksforberedelsen og hovedforhandlingen.

Utenrettslig forlik foreligger når partene på egen hånd forhandler seg frem til et forlik, uten forliksrådet eller rettens bistand.

Sak for forliksrådet reises ved forliksklage. Forliksklagen inngis skriftlig eller muntlig til forliksrådet. Forliksklagen skal angi

– forliksrådet,
– navn og adresse på parter, eventuelle stedfortredere og prosessfullmektiger,
– det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som bestemt angir det resultat klageren i tilfelle krever ved dom, og
– en begrunnelse som alltid må angi en konsentrert beskrivelse av de faktiske forhold kravet direkte bygger på.

Kopi av dokumenter som kravet bygger på, bør vedlegges.

Hvis forliksrådet ikke har adgang til å behandle saken, avvises klagen. Feil som kan avhjelpes, skal klageren først gis adgang til å rette.

Fri rettshjelp er støtte til nødvendig juridisk bistand til personer som ikke har økonomi til å dekke slike utgifter selv. Ordningen gjelder for saker av spesielt stor personlig og velferdsmessig betydning.

For å få fri rettshjelp må du i noen sakstyper ha bruttoinntekt og nettoformue under visse grenser, som er:

– Enslige: Maks årsinntekt 350 000 kroner og maks nettoformue 150 000 kroner
– Ektefeller og andre som lever sammen: Maks samlet årsinntekt kr 540 000 og maks nettoformue 150 000 kroner

Du kan bruke Statsforvalterens rettshjelpskalkulator for å finne ut om du oppfyller vilkårene for fri rettshjelp.

Selv om inntekten og formuen din er over de fastsatte grensene, kan du unntaksvis få fri rettshjelp hvis utgiftene til juridisk bistand blir store i forhold til din økonomiske situasjon.

Du kan få fri rettshjelp enten som fritt rettsråd (juridisk bistand utenfor domstolsbehandling) eller som fri sakførsel (juridisk bistand i saker for domstolene, fra og med stevning). Sivilrettsforvaltningen har informasjon om hvilke sakstyper som kan gi rett til fri rettshjelp:

I hvilke saker kan du få fri rettshjelp i form av fritt rettsråd

I hvilke saker kan du få fri rettshjelp i form av fri sakførsel

Dersom du får innvilget fri rettshjelp, må du betale en egenandel av utgiftene hvis du har en årlig bruttoinntekt på 100 000 kroner eller mer. Hvis du får fritt rettsråd, er egenandelen én gang salærsatsen, per 1. juli 2023 1 180 kroner. Får du fri sakførsel, er egenandelen 25 prosent av utgiftene, oppad begrenset til 8 ganger salærsatsen, det vil si 9 440 kroner. Hvis du får fri rettshjelp i en sak der det ikke gjelder inntekts- og formuesgrenser, så slipper du å betale egenandel.

Hvis du kan få dekket behovet ditt for juridisk bistand på andre måter eller gjennom andre ordninger, vil du som hovedregel ikke få fri rettshjelp. Dette gjelder f.eks. hvis du har en forsikring som dekker utgifter til juridisk bistand, eller hvis du er medlem i en organisasjon som dekker slike utgifter. I slike tilfeller er du henvist til å benytte deg av disse alternative ordningene.

Vi hjelper deg med å søke om fri rettshjelp der vi ser at det er grunnlag for det.

Midlertidig forføyning kan besluttes:

– når saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, eller
– når det finnes nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, eller for å hindre voldsomheter som saksøktes adferd gir grunn til å frykte for.

Midlertidig forføyning kan ikke besluttes dersom den skade eller ulempe som saksøkte blir påført står i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyning blir besluttet.

Midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Retten kan bestemme at saksøkeren som vilkår for ikrafttredelse og gjennomføring av forføyningen skal stille slik sikkerhet som retten fastsetter for mulig erstatning til saksøkte. Dersom det er fare ved opphold, kan midlertidig forføyning besluttes selv om kravet ikke er sannsynliggjort.

Rettsmekling går ut på at partene selv finner en løsning på konflikten ved å bruke en mekler. Mekleren er vanligvis en dommer i domstolen som behandler saken. Avtalen som partene kommer frem til, blir rettskraftig på lik linje med en dom. Les mer om rettsmekling på domstol.no.

Sivil sak for domstolene reises ved stevning til tingretten, dersom ikke saken skal behandles av forliksrådet først. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig. Stevningen skal angi

– domstolen,
– navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
– det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,
– den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
– de bevis som vil bli ført,
– grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og
– saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.

Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.

Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten innhenter dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen.

Før en sivil sak reises for domstolene, skal parten skriftlig varsle den det er aktuelt å reise sak mot. Varslet skal opplyse om det krav som kan bli fremmet, og grunnlaget for det. Varslet skal oppfordre den annen part til å ta stilling til kravet og grunnlaget.

Den som mottar varslet, skal innen rimelig tid ta stilling til kravet og grunnlaget. Bestrides kravet helt eller delvis, skal grunnlaget for dette angis. Mener parten på sin side å ha krav mot den som har gitt varslet, skal parten samtidig skriftlig varsle om sitt krav og grunnlaget for det og oppfordre den annen part til å ta stilling til dette.

Søksmålsvarsel som nevnt skal være på papir til private parter hvis ikke annet er avtalt eller partene har en løpende forretningsforbindelse hvor skriftlig kommunikasjon vanligvis skjer elektronisk.

Tvangsfullbyrdelse innebærer inndrivelse av en kreditors pengekrav eller naturalkrav med myndighetenes bistand. Tvangsfullbyrdelse som skjer i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven, er enkeltforfølgning, i motsetning til konkurs, som er beslag av hele debitors formue til beste for alle kreditorene. Tvangsfullbyrdelse hører under namsmannen og domstolen i første instans.

Blir et ikke-pantesikret pengekrav ikke betalt ved forfall, vil første skritt i inndrivelsen med myndighetenes bistand være å få utlegg. Utlegg forutsetter at det foreligger tvangsgrunnlag, som kan være dom for kravet (alminnelig tvangsgrunnlag) eller et særskilt tvangsgrunnlag, f.eks. gjeldsbrev hvor det står at inndrivelse kan skje uten dom (eksigibelt gjeldsbrev) eller lovbestemmelse om at et krav gir rett til å kreve utlegg.

Et utlegg med rettsvern gir rett til å kreve tvangsrealisasjon. Tinglyst utlegg i fast eiendom gir slik rett, dvs. at tingretten bestemmer tvangssalg ved medhjelper eller offentlig auksjon. I begge tilfeller vil tingretten måtte kontrollere det som har skjedd, og salget blir først endelig ved tingrettens stadfestelse. Nettoutbyttet ved salget fordeles blant panthaverne etter prioritet. Er kravet sikret ved rettsvernet avtalepant, vil dette som regel være tilstrekkelig grunnlag for å beslutte tvangssalg.

For tvangsfullbyrdelse av naturalkrav, f.eks. fravikelse av fast eiendom eller overlevering av solgt gjenstand, kreves også tvangsgrunnlag, dvs. dom eller særskilt grunnlag, f.eks. husleiekontrakt med «utkastelsesklausul». Fullbyrdelsesmåten kan være bruk av fysisk makt (utkastelse, overlevering av løsøre) eller mer indirekte gjennom pålegg om betaling av et visst beløp (tvangsmulkt) for hver dag en plikt ikke etterkommes.

Tvangsgrunnlag er et vilkår for at tvangsfullbyrdelse skal kunne skje. Tvangsfullbyrdelse kan skje på grunnlag av et alminnelig eller et særlig tvangsgrunnlag.

De alminnelige tvangsgrunnlagene omfatter særlig dommer, kjennelser og andre avgjørelser som har virkning som dom, eksempelvis rettsforlik. De alminnelige tvangsgrunnlag gjelder all form for tvangsfullbyrdelse.

De særlige tvangsgrunnlag varierer derimot med hva slags rettighet og formuesgode saken gjelder. En tinglyst pantobligasjon er f.eks. tvangsgrunnlag for tvangsdekning i fast eiendom.

For at tvangsfullbyrdelse skal kunne skje, må tvangsgrunnlaget være tvangskraftig, se eget punkt om tvangskraft.

Tvangskraft er vilkår for at tvangsfullbyrdelse skal kunne skje. De materielle vilkårene for tvangskraft er at kravet er forfalt, og at skyldneren har misligholdt sin forpliktelse.

Videre stilles det personlige vilkår for tvangskraft. Tvangsfullbyrdelse kan bare begjæres av den som i tvangsgrunnlaget er nevnt som berettiget eller som lovlig har ervervet kravet, og som hovedregel bare overfor den som er nevnt som forpliktet i tvangsgrunnlaget.

Det stilles også formelle vilkår til de enkelte tvangsgrunnlagene for at de skal være tvangskraftige. En dom har tvangskraft når den er rettskraftig og en eventuell oppfyllelsesfrist er oversittet. Et særlig tvangsgrunnlag er tvangskraftig når det er gått to uker etter at saksøkeren har sendt skriftlig varsel til saksøkte.

Tvangssalg innebærer salg av et pantebeheftet formuesgode for å oppnå dekning for et krav. Forutsetningen for tvangssalg er at kravet er forfalt, og at det foreligger et tvangskraftig tvangsgrunnlag, f.eks. en tinglyst pantobligasjon i det som skal selges.

Tvangsfullbyrdelsesloven inneholder regler om fremgangsmåten ved tvangssalg av ulike typer formuesgoder, bl.a. fast eiendom, løsøre og verdipapirer. Salget kan skje enten ved medhjelpersalg eller ved tvangsauksjon. Tingretten skal velge det alternativet som antas å gi størst dekning.

Utlegg kan tas i ethvert formuesgode som tilhører debitor (skyldneren), men med en rekke unntak, bl.a. for å sikre debitor et nødvendig eksistensminimum. Utlegg i lønnskrav skjer i form av utleggstrekk.

Ellers innebærer utlegg at namsmyndighetene stifter panterett i debitors eiendeler. Utlegg forutsetter at det foreligger et tvangsgrunnlag, se eget punkt om tvangsgrunnlag. Utleggsbegjæringen fremsettes i alminnelighet overfor namsmannen, som underretter debitor, berammer og holder utleggsforretning. Namsmannen bestemmer hva det skal tas utlegg i, og sørger for at utlegget får rettsvern, f.eks. ved utlegg i løsøre ved tinglysing i Løsøreregisteret.