Utgangspunktet i aksjeloven er at erverv av aksje krever samtykke fra selskapet, jf. aksjeloven § 4-15 andre ledd. Vedtektene kan gjøre unntak fra dette utgangspunktet ved å bestemme generelt at aksjene er fritt omsettelige eller at samtykke ikke er nødvendig.
Normalt er det selskapets styre som har myndigheten til å samtykke til et aksjeerverv, jf. aksjeloven § 4-16 første ledd. Hvorvidt styret skal gi samtykke til et aksjeerverv, må avgjøres ved en styrebeslutning i tråd med vanlige saksbehandlingsregler.
Selskapets vedtekter kan imidlertid bestemme at samtykke må gis av generalforsamlingen. I kraft av å være selskapets høyeste myndighet (aksjeloven § 5-1) kan generalforsamlingen også uten at det står i vedtektene utøve myndigheten til å nekte samtykke. Generalforsamlingen kan dermed gi samtykke eller instruks om at styret skal innvilge eller nekte samtykke.
Samtykke kan bare nektes når det foreligger saklig grunn for å nekte
Samtykke kan bare nektes når det foreligger «saklig grunn» for å nekte, jf. aksjeloven § 4-16 andre ledd. Aksjeloven sier ikke hva som skal til for at det foreligger saklig grunn for å nekte samtykke til et aksjeerverv. Nærmere vilkår for å nekte eller gi samtykke kan imidlertid være fastsatt i selskapets vedtekter, enten direkte ved en regulering av samtykkemyndigheten eller mer indirekte gjennom vedtektenes angivelse av selskapets virksomhet.
Hva anses som saklig grunn?
Det er vanskelig å gi et fullstendig bilde av hva som skal til for at det foreligger saklig grunn til å nekte samtykke til aksjeerverv. Utgangspunktet for vurderingen er imidlertid at en nektelse av å godkjenne en aksjeoverdragelse må være saklig begrunnet i hensynet til selskapets interesser.
Samtidig må vurderingen ta høyde for at det dreier seg om en interesseavveining mellom selskapets interesse og hensynet til den enkelte aksjonær som ønsker å selge aksjen. Ved denne avveiningen er aksjonærens behov for å komme seg ut av selskapet ved å realisere den verdien aksjen har i markedet, av vesentlig betydning.
Hva som vil være i «selskapets interesse», kan variere fra selskap til selskap. Vurderingen må ta utgangspunkt i selskapets formål og egenart. F.eks. i et familieforetak bør selskapet kunne utøve streng kontroll med hvem som skal slippe til som aksjonær. I Rt. 1999 s. 1682 («Østlendingen») uttalte Høyesterett at domstolene må utvise tilbakeholdenhet ved utøvelse av domstolskontrollen med selskapets strategiske vurderinger i spørsmålet om hvem som skal eie aksjer i selskapet.
Nektes samtykke til aksjeerverv, har erververen fire muligheter, jf. aksjeloven § 4-17 første ledd: Erververen kan (1) omgjøre avtalen med avhenderen, (2) avhende aksjen eller aksjene til andre, (3) reise søksmål om gyldigheten av nektelsen, og (4) kreve at aksjen eller aksjene blir innløst av selskapet.
Aksjonærens nærmeste har et visst vern mot at selskapet nekter samtykke til et aksjeerverv. Samtykke kan som utgangspunkt ikke nektes «ved eierskifte ved arv eller på annen måte når erververen er tidligere eiers personlig nærstående eller slektninger i rett opp- eller nedstigende linje», jf. aksjeloven § 4-16 andre ledd.
