De fleste kontraktstvister handler ikke om hvorvidt det foreligger en avtale, men om hva avtalen faktisk innebærer. Selv godt utarbeidede kontrakter kan gi opphav til uenighet dersom ordlyden er uklar, ufullstendig eller ikke regulerer den situasjonen som senere oppstår.
I slike tilfeller må avtalen tolkes. Formålet med avtaletolkning er å fastslå hvilke rettigheter og plikter partene faktisk har påtatt seg. I denne artikkelen ser vi nærmere på de sentrale prinsippene for tolking og utfylling av avtaler etter norsk rett.
Når oppstår behovet for å tolke en avtale?
Behovet for avtaletolkning oppstår når det er usikkerhet om hva partene har avtalt. Dette kan skyldes at avtalen inneholder uklare formuleringer, motstridende bestemmelser eller at partene har ulik oppfatning av hva bestemte uttrykk betyr.
Når domstolene skal tolke en avtale, ser de ikke bare på selve kontraktsteksten. Også forholdene rundt avtaleinngåelsen kan få betydning. Slike forhold omtales gjerne som tolkningsmomenter eller tolkningsdata.
Eksempler på relevante tolkningsmomenter er:
- avtalens ordlyd,
- forhandlingene mellom partene,
- korrespondanse før avtaleinngåelsen,
- partenes etterfølgende opptreden,
- bransjepraksis og handelsbruk.
Reglene om avtaletolkning er i stor grad utviklet gjennom rettspraksis og juridisk teori.
Felles partsforståelse er utgangspunktet
Det grunnleggende målet ved avtaletolkning er å avdekke den felles forståelsen partene hadde da avtalen ble inngått.
Dersom det kan dokumenteres at begge parter hadde den samme oppfatningen av hva avtalen skulle innebære, vil denne forståelsen som hovedregel bli lagt til grunn. Dette gjelder selv om kontraktsteksten isolert sett kunne peke i en annen retning.
Bakgrunnen er at avtaleretten søker å gi virkning til det partene faktisk ønsket å avtale.
Objektiv tolking når partene ikke har hatt samme forståelse
I praksis er det ikke alltid mulig å påvise en felles partsforståelse. Det kan for eksempel være tilfelle hvor:
- en av partene har misforstått et uttrykk,
- partene har lagt ulik betydning i samme formulering,
- et spørsmål bevisst er blitt holdt åpent,
- eller ingen av partene har vurdert problemstillingen nærmere ved avtaleinngåelsen.
I slike situasjoner må avtalen tolkes objektivt. Objektiv tolking innebærer at man tar utgangspunkt i hvordan kontraktens ordlyd normalt vil bli forstått etter vanlig språkbruk. En part kan som hovedregel ikke påberope seg en særskilt eller individuell forståelse av et uttrykk dersom den andre parten ikke kjente til denne forståelsen.
Derfor vil kontraktens ordlyd ofte få avgjørende betydning når det ikke finnes tilstrekkelige holdepunkter for en felles partsforståelse.
Når må en avtale utfylles?
Ikke alle kontrakter regulerer alle spørsmål som senere kan oppstå mellom partene. Når avtalen er taus om et bestemt forhold, oppstår det behov for å utfylle avtalen.
Utfylling innebærer at man supplerer avtalen med rettsregler eller andre normer som gjelder for kontraktsforholdet. Typiske eksempler er spørsmål om:
- leveringstid,
- leveringssted,
- betalingsmåte,
- reklamasjonsfrister,
- risikoovergang.
Dersom loven inneholder ufravikelige regler, vil disse gå foran motstridende avtalevilkår. Dersom loven derimot inneholder fravikelige regler, vil disse kunne utfylle avtalen der partene ikke har avtalt noe annet.
Betydningen av bransjepraksis og kutyme
I mange næringsforhold eksisterer det etablerte praksiser som partene forventes å kjenne til. Slike praksiser omtales ofte som kutymer eller handelsbruk.
Dersom en bestemt praksis er tilstrekkelig utbredt og fast etablert i en bransje, kan den få samme funksjon som fravikelig lovgivning. Kutymer vil da kunne utfylle eller påvirke tolkningen av avtalen, med mindre det klart fremgår at partene har ønsket en annen løsning.
For næringsdrivende kan det derfor være viktig å være oppmerksom på hvilke normer og forventninger som gjelder innenfor den aktuelle bransjen.
Viktige tolkningsregler i norsk kontraktsrett
Gjennom rettspraksis er det utviklet flere tolkningsregler som brukes når avtalen er uklar.
Uklarhetsregelen
En sentral tolkningsregel er den såkalte uklarhetsregelen. Regelen innebærer at den parten som påberoper seg en særlig fordelaktig forståelse av avtalen, må sørge for at denne forståelsen kommer tydelig frem av kontrakten.
Dersom ordlyden er uklar, vil tvilen ofte gå utover den parten som ønsker å bygge på den mest fordelaktige tolkningen.
Regelen får særlig betydning i standardavtaler og kontrakter som i hovedsak er utarbeidet av én av partene.
Tolkning mot den som har formulert avtalen
Nært beslektet med uklarhetsregelen er prinsippet om at en avtale ofte tolkes mot den som har utformet kontrakten. Bakgrunnen er at den som har skrevet avtalen normalt har hatt best mulighet til å uttrykke seg presist og unngå uklarheter.
Dersom uklare formuleringer skaper tvil om innholdet, vil dette derfor ofte gå utover kontraktens forfatter.
Tolkning mot den mest kyndige parten
I enkelte tilfeller kan det også legges vekt på hvilken av partene som har størst faglig kompetanse eller erfaring på området. Tanken er at den mest profesjonelle eller kyndige parten normalt har de beste forutsetningene for å ivareta egne interesser ved utformingen av avtalen.
Denne regelen må imidlertid anvendes med varsomhet. Norsk rett bygger ikke på at kompetanse skal «straffes», men på en konkret vurdering av hva som fremstår som rimelig i den aktuelle situasjonen.
Individuelt forhandlede vilkår går foran standardvilkår
Dersom det oppstår motstrid mellom standardvilkår og vilkår som er særskilt fremforhandlet mellom partene, vil de individuelt forhandlede bestemmelsene normalt gå foran. Årsaken er at disse bestemmelsene ofte gir det beste uttrykket for hva partene faktisk har ønsket å avtale.
Dette innebærer blant annet at håndskrevne eller særskilt tilføyd tekst i en standardkontrakt som regel vil ha forrang fremfor den forhåndsutfylte standardteksten.
Spesielle bestemmelser går foran generelle
Et annet grunnleggende tolkningsprinsipp er at spesielle bestemmelser går foran generelle bestemmelser. Dersom en kontrakt inneholder både en generell regulering og en mer konkret bestemmelse om samme tema, vil den spesielle bestemmelsen normalt bli lagt til grunn.
Begrunnelsen er at den konkrete reguleringen ofte må antas å være den mest gjennomtenkte.
Avslutning
Tolking og utfylling av avtaler er blant de mest praktiske og sentrale spørsmålene innen kontraktsretten. Selv relativt detaljerte kontrakter kan gi opphav til tvil, og utfallet av en tvist vil ofte avhenge av hvordan avtalen tolkes.
For å redusere risikoen for konflikter bør avtaler utformes så klart og presist som mulig. Samtidig er det viktig å være klar over at domstolene ikke bare ser på ordlyden, men også på forhandlingene, partenes forutsetninger, bransjepraksis og andre relevante omstendigheter.
