De fleste inngår avtaler hver eneste dag – ofte uten å tenke over det. Kjøp i butikk, bestilling av tjenester, tilbudsprosesser og forhandlinger i næringslivet bygger alle på grunnleggende avtalerettslige prinsipper.
Likevel oppstår det jevnlig tvister om hvorvidt en avtale faktisk er inngått, når partene ble bundet, eller om et tilbud kunne trekkes tilbake. I denne artikkelen ser vi nærmere på de sentrale reglene for avtaleinngåelse etter norsk rett.
Hovedregelen: Tilbud og aksept
Den klassiske modellen for avtaleinngåelse er enkel: En avtale kommer i stand ved at én part fremsetter et tilbud, og den andre parten aksepterer tilbudet.
Når et gyldig tilbud møtes med en rettidig og ubetinget aksept, oppstår det en bindende avtale mellom partene.
Et viktig utgangspunkt er at aksepten må gis innen den gjeldende akseptfristen. Dersom aksepten kommer for sent, er hovedregelen at tilbudet ikke lenger er bindende.
Hva er et tilbud?
Ikke enhver henvendelse eller prisopplysning er et juridisk tilbud. Et tilbud kjennetegnes ved at mottakeren har grunn til å oppfatte situasjonen slik at en aksept umiddelbart vil føre til at en bindende avtale oppstår.
Spørsmålet er derfor hvordan mottakeren med rimelighet kunne forstå avgiverens utsagn.
Løfteprinsippet i norsk rett
Norsk avtalerett bygger på det såkalte løfteprinsippet. Dette innebærer at den som avgir et tilbud, blir bundet av tilbudet allerede når det kommer til mottakerens kunnskap – selv før tilbudet er akseptert.
Formålet er å skape trygghet og forutsigbarhet i avtaleforhold. Mottakeren skal kunne vurdere tilbudet uten risiko for at det trekkes tilbake fordi tilbyderen ombestemmer seg.
Når er en henvendelse ikke et tilbud?
I enkelte tilfeller ønsker avsenderen å invitere til forhandlinger uten å binde seg. Dersom det for eksempel brukes formuleringer som:
- «uten forbindtlighet»,
- «uten obligo»,
- eller tilsvarende forbehold,
vil henvendelsen normalt ikke anses som et juridisk bindende tilbud. Den vil i stedet bli oppfattet som en oppfordring til den andre parten om å komme med et tilbud.
Dette skillet kan få stor praktisk betydning i kommersielle forhandlinger.
Kan et tilbud trekkes tilbake?
Hovedregelen er at et tilbud kan tilbakekalles dersom tilbakekallet kommer frem til mottakeren senest samtidig med at tilbudet kommer til mottakerens kunnskap.
Hvis mottakeren først blir kjent med tilbudet og deretter mottar tilbakekallet, vil tilbakekallet normalt ikke være gyldig. Unntak gjelder etter den såkalte re integra-regelen.
Re integra-regelen
Selv etter at et tilbud er kommet til mottakerens kunnskap, kan det i enkelte spesielle situasjoner være mulig å trekke det tilbake. Dette følger av den såkalte re integra-regelen.
For at regelen skal komme til anvendelse, må det foreligge særlige grunner, og mottakeren må ikke ha innrettet seg etter tilbudet.
Eksempler på forhold som kan tale for tilbakekall, er alvorlig sykdom eller andre ekstraordinære personlige forhold hos tilbyderen. Det er derimot ikke tilstrekkelig at tilbyderen ganske enkelt har ombestemt seg.
Hvor lenge er et tilbud bindende?
Et tilbud er bare bindende i en begrenset periode. Dersom tilbyderen har angitt en akseptfrist, må mottakeren akseptere innen denne fristen.
Hvis ingen frist er angitt, følger det av avtaleloven at akseptfristen må beregnes konkret. Ved vurderingen tas det normalt hensyn til:
- Tiden tilbudet bruker frem til mottakeren.
- En rimelig betenkningstid for mottakeren.
- Tiden aksepten bruker tilbake til tilbyderen.
For muntlige tilbud gjelder en strengere regel: Dersom ingen frist er gitt, må tilbudet som hovedregel aksepteres umiddelbart.
Hva skjer ved forsinket aksept?
Dersom aksepten kommer for sent frem til tilbyderen, oppstår det normalt ikke noen avtale.
En forsinket aksept blir som hovedregel behandlet som et nytt tilbud. Den opprinnelige tilbyderen står da fritt til å akseptere eller avslå dette nye tilbudet.
Bakgrunnen er at den som sender en forsinket aksept ofte fortsatt ønsker å inngå avtalen, selv om den opprinnelige fristen er oversittet.
Det finnes imidlertid unntak dersom det er åpenbart at en avtale ikke lenger har noen praktisk interesse.
Må en aksept være uttrykkelig?
Mange forbinder aksept med et skriftlig eller muntlig «ja». Etter norsk rett kan imidlertid aksept også gis gjennom handlinger.
Konkludent atferd
En person kan binde seg ved det som kalles konkludent atferd, altså handlinger som klart signaliserer at tilbudet aksepteres. Eksempler kan være:
- å gå om bord på et tog,
- å sette seg på en buss,
- å ta varer gjennom kassen i en butikk,
- eller å begynne å oppfylle en avtale.
I slike situasjoner er det handlingen, ikke ordene, som etablerer avtalen.
Kan taushet være aksept?
Hovedregelen er at taushet ikke er aksept. Det finnes imidlertid enkelte unntak.
Dersom forholdene gir tilbyderen en berettiget grunn til å oppfatte passivitet som samtykke, kan taushet få samme virkning som en aksept. Dette kan for eksempel forekomme:
- ved prøvekjøp,
- i etablerte forretningsforhold,
- eller der partenes tidligere praksis tilsier at manglende protest innebærer aksept.
Slike situasjoner vurderes konkret, og terskelen for å anse taushet som aksept er relativt høy.
Betydningen av forbehold
Partene kan avgi tilbud eller aksepter under ulike forbehold. Vanlige eksempler er:
- forbehold om finansiering,
- forbehold om styregodkjennelse,
- forbehold om due diligence,
- forbehold om offentlig godkjennelse.
For at et forbehold skal få virkning, må det være klart og tydelig formulert.
Uklarheter kan føre til tvister om hvorvidt partene faktisk er bundet eller ikke. Norsk rett stiller derfor strenge krav til at forbeholdet har et klart og utvetydig innhold.
Avslutning
Reglene om tilbud og aksept danner grunnlaget for det meste av kontraktsretten. Selv om prinsippene kan fremstå enkle, oppstår det ofte kompliserte spørsmål om når en avtale er inngått, hvor lenge et tilbud er bindende, og hvilken betydning ulike forbehold har.
