Hovedregelen i norsk rett er at inngåtte avtaler skal holdes – det såkalte prinsippet om pacta sunt servanda. Likevel finnes det situasjoner hvor en avtale helt eller delvis kan settes til side som ugyldig. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvilke forhold som kan føre til at en avtale mister sin rettsvirkning.
Hva menes med avtalerettslig ugyldighet?
Når en avtale er ugyldig, innebærer det at den ikke kan gjøres gjeldende slik den opprinnelig var ment. Ugyldigheten kan ramme hele avtalen eller bare enkelte deler av den.
Et grunnleggende utgangspunkt er at ugyldighetsgrunnen må foreligge på tidspunktet avtalen inngås eller før den aktuelle viljeserklæringen kommer til motpartens kunnskap.
Tradisjonelt skiller man mellom:
- Sterke ugyldighetsgrunner, som kan påberopes selv om medkontrahenten var i god tro.
- Svake ugyldighetsgrunner, som normalt krever at medkontrahenten forsto eller burde forstått at det forelå forhold som kunne medføre ugyldighet.
Et klassisk eksempel på en sterk ugyldighetsgrunn er grov tvang, mens flere av ugyldighetsreglene i avtaleloven krever på at medkontrahenten var i ond tro.
Fire hovedkategorier av ugyldighetsgrunner
Ugyldighetsgrunnene kan grovt deles inn i fire kategorier:
- Mangler ved avtalepartens habilitet
- Mangler ved formen
- Mangler ved avtalens tilblivelse
- Mangler ved avtalens innhold
1. Mangler ved avtalepartens habilitet
For at en avtale skal være bindende, må partene ha rettslig evne til å inngå den.
Mindreårige
Personer under 18 år kan som hovedregel ikke selv foreta rettslige disposisjoner eller råde over sine økonomiske midler. Avtaler inngått av mindreårige kan derfor være ugyldige dersom disposisjonen ligger utenfor det loven tillater.
Personer under vergemål
En person som er fratatt sin rettslige handleevne helt eller delvis, kan heller ikke gyldig inngå avtaler utover den kompetansen vedkommende har beholdt. Dersom vedkommende handler utenfor sin rett, kan avtalen bli ugyldig.
Sinnslidelse
Norsk rett anerkjenner også sinnssykdom som en selvstendig ugyldighetsgrunn, dersom sykdommen har påvirket den aktuelle viljeserklæringen. Dette er normalt en sterk ugyldighetsgrunn, slik at avtalen kan settes til side selv om motparten var i god tro.
2. Mangler ved formen
Norsk avtalerett bygger på et prinsipp om formfrihet. I de fleste tilfeller er muntlige avtaler således like bindende som skriftlige.
Likevel finnes det viktige unntak hvor loven oppstiller bestemte formkrav. Eksempler er:
- Eiendomsmeglingsoppdrag, som må inngås skriftlig.
- Oppsigelse av husleieforhold, som må oppfylle bestemte krav til form og innhold.
- Oppsigelse i arbeidsforhold, som må oppfylle arbeidsmiljølovens formkrav.
Dersom slike lovbestemte formkrav ikke er oppfylt, kan resultatet bli at disposisjonen er ugyldig.
3. Mangler ved avtalens tilblivelse
En betydelig del av ugyldighetsreglene retter seg mot forhold ved selve avtaleinngåelsen.
Tvang
Avtaler som er fremtvunget ved rettsstridig press eller trusler, kan settes til side. Det skilles mellom:
- Rettsstridig tvang, hvor ugyldighet normalt forutsetter at medkontrahenten kjente eller burde kjent til tvangen.
- Grov tvang, som omfatter fysisk makt eller alvorlige trusler og som kan føre til ugyldighet selv overfor en godtroende medkontrahent.
Svik og fortielse
Dersom en part bevisst gir uriktige opplysninger eller holder tilbake vesentlig informasjon for å få den andre til å inngå avtalen, kan avtalen bli ugyldig.
Reglene innebærer også at det i visse situasjoner eksisterer en opplysningsplikt. Taushet kan derfor etter omstendighetene bedømmes på lik linje med en direkte løgn.
Utnyttelse av en svak situasjon
En avtale kan også settes til side dersom noen utilbørlig utnytter en annens:
- nødstilstand,
- uerfarenhet,
- lettsinn,
- eller avhengighetsforhold.
Slike situasjoner vurderes konkret, men kjernen er at den ene parten har oppnådd en urimelig fordel ved å utnytte den andres sårbare posisjon.
Feiltakelser, falsk og forfalskning
En viljeserklæring kan være ugyldig dersom den bygger på feilskrift eller andre åpenbare feil som medkontrahenten forsto eller burde forstått.
Likeledes er en person som får sitt navn misbrukt normalt ikke bundet av en falsk erklæring. Det samme gjelder i stor grad ved forfalskninger.
Uredelig opptreden
Avtaleloven § 33 fungerer som en generell sikkerhetsventil mot uredelig opptreden. Bestemmelsen rammer tilfeller hvor det ville stride mot redelighet og god forretningsskikk å gjøre avtalen gjeldende.
Bestemmelsen får ofte betydning i situasjoner hvor andre ugyldighetsregler ikke passer helt, men hvor resultatet likevel fremstår som klart urimelig.
4. Mangler ved avtalens innhold
Selv om avtalen er inngått på korrekt måte, kan innholdet av den være problematisk.
Avtaler i strid med lov eller moral
Avtaler som strider mot lovgivningen eller grunnleggende samfunnshensyn, kan være ugyldige. Dette prinsippet har lange historiske røtter i norsk rett.
Urimelige avtalevilkår – avtaleloven § 36
En viktig lovfestet regel om ugyldighet er avtaleloven § 36. Bestemmelsen gir domstolene adgang til å:
- sette til side urimelige avtaler,
- endre enkelte vilkår,
- eller justere avtaleforholdet slik at resultatet blir rimeligere.
Formålet er å skape balanse mellom partene og motvirke urimelige utslag av kontraktsfriheten. Ved vurderingen kan det blant annet legges vekt på:
- avtalens innhold,
- partenes stilling,
- forholdene ved avtaleinngåelsen,
- senere inntrådte forhold,
- og omstendighetene for øvrig.
Det er viktig å merke seg at terskelen er høy. Det er ikke tilstrekkelig at en avtale fremstår som ufordelaktig. Den må være urimelig å gjøre gjeldende.
Avslutning
Selv om hovedregelen er at avtaler skal holdes, finnes det altså en rekke situasjoner hvor en avtale kan være ugyldig eller helt eller delvis settes til side. Vurderingene er ofte sammensatte og krever en konkret analyse av både faktum og rettsregler.
