Den norske skatteloven bestemmer at enhver som er skattemessig bosatt i Norge, har plikt til å svare skatt hit. Men selv om en person anses for å være skattemessig bosatt i Norge, kan inntekten være opptjent i utlandet, fordi spørsmålet om en person anses for å være skattemessig bosatt i Norge, ikke nødvendigvis er betinget av at personen fysisk oppholder seg her.
Globalskatteplikt
Skatteplikten til Norge gjelder imidlertid som utgangspunkt også for den inntekt som er opptjent i utlandet; skatteplikt til Norge foreligger således for ens globale inntekt (globalinntektsprinsippet).
Globalinntektsprinsippet innebærer for norsk retts vedkommende at personer som er skattemessig bosatt i Norge, er skattepliktig til Norge for all sin inntekt, inklusive lønnsinntekt, uten hensyn til hvor i verden inntekten er opptjent. Dette kan lede til internasjonal dobbeltbeskatning hvis det land hvor inntekten er opptjent, skattlegger den samme inntekten. Hjemmel for å skattlegge slik inntekt vil den annen stat stort sett ha i sin interne skattelovgivning.
Regler til forebyggelse av internasjonal dobbeltbeskatning
Internasjonal dobbeltbeskatning er ikke forbudt etter alminnelig folkerett og forebygges heller ikke av folkeretten. Likevel er det allmenn enighet om at slik dobbeltbeskatning er uheldig. Derfor finnes det både nasjonale og internasjonale regler som tar sikte på å forebygge internasjonal dobbeltbeskatning.
Nasjonale regler til forebyggelse av dobbeltbeskatning gis i det enkelte lands interne lovgivning, for norsk retts vedkommende i hovedsak i skatteloven og i forskrift til skatteloven. Internasjonale regler til forebyggelse av dobbeltbeskatning finnes først og fremst i et stort nett av skatteavtaler.
Reglene varierer fra stat til stat og fra skatteavtale til skatteavtale, og det er dessuten gitt ulike regler for ulike typer inntekt. Følgende fremstilling begrenser seg til å belyse én regel i intern norsk rett som er praktisk viktig: den såkalte ettårsregelen i skatteloven § 2-1 tiende ledd.
Ettårsregelen – introduksjon
Ettårsregelen i skatteloven § 2-1 tiende ledd går kort fortalt ut på at man kan få innrømmet skattenedsettelse i Norge dersom man har et arbeidsopphold i utlandet på minimum ett års varighet (derav navnet ettårsregelen) og man ikke tilbringer mer enn seks dager i Norge per måned (72 dager per år) i snitt under utstasjoneringsoppholdet.
Metode som ettårsregelen er basert på
Ettårsregelen er basert på det som kalles alternativ unntaksmetode, eller alternativ fordelingsmetode. Metoden innebærer at hjemstaten (den stat hvor skattyteren er bosatt) i første omgang skattlegger skattyterens samlede inntekt, inklusive den utenlandsinntekt som kildestaten (den stat hvor inntekten er opptjent) har beskatningsretten til, og at hjemstaten så gir fradrag i beregnet skatt for hjemstatens skatt på utenlandsinntekten.
Fra et norsk ståsted innebærer dette at Norge i første omgang skattlegger skattyterens samlede inntekt, også utenlandsinntekt som kildestaten har beskatningsretten til. Men Norge skal så gjøre et fradrag i beregnet skatt for norsk skatt på utenlandsinntekten.
Eksempel
Sett at du har en inntekt i Norge på 300 000 og en inntekt i utlandet på 100 000. Sett også at en skatteavtale mellom Norge og den annen stat gir den annen stat beskatningsrett til de 100 000. Det beløp som skal gå til beskatning i Norge, er altså i første omgang din samlede inntekt, inklusive utenlandsinntekten, det vil i dette tilfellet si 400 000.
Sett at gjennomsnittlig skatt på de 400 000 i Norge er 40%. Det vil gi et samlet skattebeløp i Norge på 160 000.
Merk igjen at Norge skal gjøre et fradrag i beregnet skatt for norsk skatt på utenlandsinntekten. Norsk skatt på utenlandsinntekten er som nevnt 40%. 40% av utenlandsinntekten på 100 000 er 40 000. Den skatt som faller på utenlandsinntekten utgjør således 40 000.
Dette beløpet skal gå til fradrag i skatten i Norge. Skatten i Norge er som nevnt ovenfor 160 000. Dette gir følgende regnestykke:
160 000 (skatt i Norge)
– 40 000 (norsk skatt på utenlandsinntekten)
= 120 000 (samlet skatt i Norge)
Nærmere om ettårsregelens innhold
Etter ordlyden i skatteloven § 2-1 tiende ledd bokstav a første punktum gis det skattenedsettelse i Norge for utenlandsk skatt på «lønnsinntekt», og kun lønnsinntekt «ved arbeid utført utenfor riket». Dette innebærer en avgrensning mot ytelser som ikke er vederlag for det arbeid som er utført utenfor riket, for eksempel feriepenger som er opptjent ved arbeid i Norge og lønn for arbeid utført i Norge.
Det er presisert i forskrift til skatteloven at «lønnsinntekt»også omfatter inntekt av selvstendige oppdrag (frilansinntekt). Virksomhetsinntekt og kapitalinntekt faller imidlertid utenfor.
For å kvalifisere til skattenedsettelse, må lønnsinntekten være vunnet ved arbeid utført utenfor riket «under arbeidsoppholdet der». Dette innebærer en avgrensning mot inntekt opptjent utenfor riket, men før eller etter det opphold som kvalifiserer til skattenedsettelsen.
Videre må arbeidsoppholdet utenfor riket være «av minst tolv måneders sammenhengende varighet». Oppholdet må være av kvalifisert art i hele perioden. Dersom man ikke er i arbeid, for eksempel pga. permisjon, ferie eller lignende, vil utenlandsoppholdet i utgangspunktet ikke være å anse som et arbeidsopphold, se imidlertid punktet om «Avbrudd i utenlandsoppholdet» lenger ned.
Når det gjelder lønn mottatt fra den norske stat, unntatt lønn i anledning tjenester som er ytet i forbindelse med forretningsvirksomhet, kan skattenedsettelse også kreves når man har flere arbeidsopphold utenfor riket, som hver er av minst seks måneders sammenhengende varighet, og som til sammen utgjør minst tolv måneder innenfor en periode på 30 måneder.
Ettårsregelen stiller ikke som vilkår for skattenedsettelse at arbeidsgiveren er norsk eller skattepliktig til Norge.
Hvor vilkårene etter ettårsregelen er oppfylt, gjelder retten til skattenedsettelse fra første dag etter utflyttingen.
Unntak
Ettårsregelen stiller ikke som vilkår for skattenedsettelse at skattyteren blir skattepliktig i den annen stat. Men i § 2-1 tiende ledd bokstav c nr. 1 er det bestemt at ettårsregelen ikke kommer til anvendelse for «inntekt som i henhold til overenskomst med annen stat bare kan skattlegges i Norge». Dette tar f.eks. sikte på lønn i offentlig tjeneste.
Unntaket tar i tillegg sikte på tilfeller hvor tolvmånedersvilkåret er oppfylt, men hvor skattyteren har flyttet mellom flere utland, slik at vilkårene for å skattlegge inntekten der ikke er oppfylt.
Alt i alt skal unntaket avverge et utilsiktet fullstendig skattefritak. Det avgjørende er hvorvidt Norge i henhold til overenskomst med annen stat er forbeholdt eksklusiv beskatningsrett til inntekten. Med overenskomst med annen stat siktes det til en folkerettslig avtale hvor Norge er part. Unntaket omfatter ikke overenskomster hvor Norge ikke er direkte part og heller ikke private avtaler mellom for eksempel skattyters arbeidsgiver og skattemyndighetene i oppholdsstaten.
Det er også gjort unntak fra ettårsregelen for inntekt ved arbeidsopphold som hovedsakelig finner sted utenfor andre staters territorium. Opphold på annen stats kontinentalsokkel i forbindelse med arbeid knyttet til undersøkelse av eller utnyttelse av ressurser knyttet til havbunnen eller undergrunnen på denne kontinentalsokkelen, er i denne sammenheng likestilt med arbeidsopphold på annen stats territorium.
Avbrudd i utenlandsoppholdet
For å kvalifisere til skattenedsettelse etter ettårsregelen må arbeidsoppholdet utenfor riket være av minst tolv måneders «sammenhengende»varighet. Dette reiser spørsmål ved om opphold i Norge i løpet av tolvmånedersperioden, avbryter ettårsregelens krav til at oppholdet må være sammenhengende.
Svaret er gitt i skatteloven § 2-1 tiende ledd bokstav b: «Kortvarige opphold» i Norge avbryter ikke et sammenhengende arbeidsopphold etter ettårsregelen. Et opphold anses for å være kortvarig hvis det ikke overstiger «seks dager i gjennomsnitt hver hele måned». I løpet av ett år kan man således oppholde seg i Norge i inntil 72 dager uten å avbryte ettårsregelens krav til sammenhengende opphold.
Skyldes oppholdet i Norge forhold som var upåregnelige da arbeidsoppholdet ble påbegynt og som verken personen eller dennes arbeidsgiver rår over, er den tilsvarende grense ni dager per måned. Dette tar hensyn til tilfeller der det på grunn av for eksempel krig eller uro er nødvendig med lengre opphold i Norge enn de tillatte seks dager i gjennomsnitt per måned. Bestemmelsen innebærer kun en begrenset utvidelse av hva som er tillatt opphold i Norge og forutsetter at de øvrige vilkår for skattenedsettelsen er oppfylt.
Mengden tillatt opphold i Norge
Når det gjelder mengden tillatt opphold i Norge, skal alle deler av et døgn regnes som en dag og grunnlaget for tillatt opphold i Norge fastsettes ut fra hvor mange hele måneder, beregnet fra dato til dato, skattyter har hatt arbeidsopphold i utlandet. Tillatt opphold i Norge skal ikke medregnes ved beregningen av arbeidsoppholdets lengde.
Antall dager det er tillatt å oppholde seg i Norge beregnes på samme måte uansett om det er tillatt med seks eller ni dagers opphold i Norge i gjennomsnitt hver hele måned.
