En husbygger i Sande i Vestfold fikk i 2001 tillatelse til å oppføre bolig. I 2014 mente kommunen at byggetillatelsen hadde falt bort etter plan- og bygningsloven 1985 § 96, fordi det kun var utført grunnarbeider på tomten, og fordi arbeidet var innstilt. Kommunen ga pålegg om å tilbakeføre tomten til opprinnelig tilstand.
Da husbyggeren ikke etterkom pålegget, ila kommunen ham tvangsmulkt. Husbyggeren betalte ikke mulkten. Da kommunen ønsket å tvangsfullbyrde mulkten, anla han søksmål om gyldigheten av den.
For domstolene var spørsmålet om fremdriften i byggearbeidene var tilstrekkelig til å hindre bortfall av tillatelsen. I så fall var kommunens pålegg og tvangsmulkten ugyldig.
En samlet Høyesterett kom – i motsetning til lagmannsretten – til at loven ikke krever at husbyggingen må gjennomføres innen rimelig tid for at tillatelsen ikke skal falle bort. Et flertall på tre dommere mente lovhjemmelen krevet at det, for å unngå at arbeidet regnes som innstilt, er tilstrekkelig å utføre arbeid som i løpet av en toårsperiode gir et reelt bidrag til fremdrift og fullføring av tiltaket. Arbeid uten nevneverdig betydning må det ses bort fra. Husbyggeren oppfylte dette kravet, og tillatelsen var derfor ikke falt bort. Pålegget om tilbakeføring, og dermed også tvangsmulkten, var derfor ugyldig, og tvangsfullbyrdelsen ble stanset.
Et mindretall på to dommere mente av loven stiller noe strengere krav til fremdrift, slik at det i løpet av en toårsperiode må utføres arbeider som ikke er av uvesentlig omfang. Ut fra denne lovforståelsen var tillatelsen bortfalt.
Dommen gir veiledning om krav til fremdrift i byggetiltak.
Kilde: Høyesterett
Martin Edelsteen Woll
mwoll@melo.no
+47 414 87 832
