Det blir stadig mer aktuelt ved ansettelser å inngå avtaler om konkurranseforbud. Slike avtaler vil normalt medføre en betydelig begrensning i arbeidstakerens handlefrihet. Bakgrunnen for avtalene er gjerne at arbeidsgivere vil ha mulighet til å beskytte sin konkurransesituasjon. Samtidig er det et mål å unngå konkurransebegrensende avtaler som i unødvendig grad hindrer mobilitet i arbeidsmarkedet og den enkelte arbeidstakers frihet til å skifte arbeid.
Ulike typer av konkurransebegrensende avtaler
Med virkning fra 1. januar 2016 er det inntatt et nytt kapittel 14A i arbeidsmiljøloven som regulerer adgangen til å inngå konkurransebegrensende avtaler i arbeidsforhold. De nye lovbestemmelsene regulerer tre typer konkurransebegrensende avtaler:
- Konkurranseklausuler (§ 14a-1). Det vil si avtaler som begrenser arbeidstakers adgang til å tiltre stilling hos en annen arbeidsgiver eller starte, drive eller delta i annen virksomhet etter arbeidsforholdets opphør.
- Kundeklausuler (14a-4). Dette er klausuler begrenser arbeidstakers adgang til å kontakte arbeidsgivers kunder etter arbeidsforholdets opphør.
- Rekrutteringsklausuler (§ 14a-6). Dette er avtaler mellom arbeidsgiver og andre virksomheter som hindrer eller begrenser arbeidstakers muligheter til å ta ansettelse i annen virksomhet.
I enkelte bransjer er det også vanlig med såkalte «rappeklausuler» eller «medarbeiderklausuler». Dette er klausuler som forbyr ansatte å rekruttere arbeidskraft fra tidligere arbeidsgiver. Denne typen klausuler er ikke lovregulert i det nye kapittel 14A.
