En forbruker engasjerte en håndverkerbedrift, der samme person var daglig leder, styreleder og majoritetsaksjonær, til å utføre byggearbeider på en enebolig. En sakkyndigrapport avdekket i august 2017 mangler ved byggearbeidene, noe rapporten blant annet tilskrev «dårlig ledelse».
Foretaket gikk konkurs, slik at forbrukeren ikke fikk noen erstatning for manglene derfra. I midten av oktober 2020 gikk forbrukeren til søksmål mot lederen av foretaket med krav om erstatning fra ham. Søksmålet var basert på at de mangelfulle byggearbeidene skyldtes uaktsom ledelse av foretaket. Lederen hevdet at kravet var foreldet.
Foreldelsesfristen på tre år i erstatningssaker løper ifølge foreldelsesloven fra «den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige». Forbrukeren mente at «nødvendig» kunnskap her ikke bare betyr nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige i vanlig forstand. I tillegg må saken ha utviklet seg slik at en forbruker naturlig vil ha fokus på et mulig erstatningsansvar for foretaksledelsen, som et alternativ til foretaket. Dette vil typisk først være når det er klart at foretaket ikke vil rette feilene eller ikke kan betale.
Høyesterett fant at kunnskapskravet i foreldelsesloven ikke kan forstås på denne måten. Foretakslederen fikk derfor medhold i at kravet var foreldet.
Dommen gir veiledning om når foreldelsesfristen begynner å løpe for erstatningskrav utenfor kontrakt, når erstatningskravet rent faktisk er avledet av et kontraktsrettslig erstatningskrav i forbrukerforhold.
Source: Høyesterett
Atle Melø
amelo@melo.no
+47 951 80 979
