I en avtale om salg av aksjer var deler av kjøpesummen gjort avhengig av selskapets fremtidige inntjening (såkalt earn-out). For å ivareta selgerens interesser inneholdt avtalen også begrensninger for hvilke disposisjoner selskapet kunne foreta i earn-out-perioden.
Selgeren mente at to disposisjoner som ble gjennomført etter overdragelsen, urettmessig reduserte selskapets overskudd og dermed størrelsen på tilleggsvederlaget.
Den ene disposisjonen gjaldt salg av to aksjeposter til en pris som lå klart under kostpris, noe som medførte et regnskapsmessig tap for selskapet. Høyesterett kom – i motsetning til lagmannsretten – til at salget var en ekstraordinær disposisjon i strid med begrensningene i avtalen. Det var videre ikke sannsynliggjort at aksjepostene ble solgt til markedspris. Selgeren hadde derfor krav på at tilleggsvederlaget ble beregnet som om tapet ikke hadde oppstått.
Den andre disposisjonen gjaldt nedskrivning av en aksjepost. I likhet med lagmannsretten kom Høyesterett til at det forelå tilstrekkelig regnskapsmessig grunnlag for nedskrivningen. Den var derfor ikke urettmessig overfor selgeren.
Ved vurderingen av disposisjonene tok Høyesterett utgangspunkt både i avtalen og i at en earn-out-avtale gir kjøperen en lojalitetsplikt overfor selgeren.
Kilde: Høyesterett
