Trondheim kommune vedtok i kraft av å være grunneier en ordning der kun tre utvalgte aktører skulle ha adgang til å leie ut el-sparkesykler på kommunens grunn. Det ble gjennomført en anbudskonkurranse der tre aktører ble valgt ut. En aktør som ikke innga anbud, fortsatte likevel å utplassere og omplassere el-sparkesykler fordi den mente kommunen ikke i kraft av sin eierrådighet kunne forby slik virksomhet.
Et flertall på fire dommere kom i likhet med tingretten og lagmannsretten til at vedtaket krevde hjemmel i lov. Det ble særlig lagt vekt på vedtakets art, dets formål, samfunnsområdet det rettet seg mot og at det knyttet seg til borgernes bruk av retten til å ferdes på offentlig veg. Det hadde også betydning at det gjør seg gjeldende ulike syn i befolkningen på hvor strengt utleie av el-sparkesykler bør reguleres, slik at rammene for en kommunal regulering burde eventuelt behandles av Stortinget og fastsettes i lov. Det ble presisert at en slik regulering står i en annen stilling enn når stat og kommune som eier av veggrunnen regulerer adgangen til å disponere et bestemt og avgrenset fysisk område langs vegen – for eksempel til å reklamere eller selge varer.
Et mindretall på én dommer mente at kommunen i kraft av eierrådigheten kan kreve at næringsdrivende som vil utplassere og drive kommersiell utleie av el-sparkesykler på kommunens eiendommer, må ha samtykke av kommunen.
Etter lagmannsrettens dom i saken, vedtok Stortinget en egen lov om utleie av små elektriske kjøretøy, som gir kommunene adgang til å regulere utleie ved forskrift.
Avgjørelsen gir veiledning om i hvilken utstrekning kommunale myndigheter kan regulere bruken av kommunal grunn i kraft av sin eierrådighet.
Source: Høyesterett
Bjørnar Oust
boust@melo.no
+47 480 42 931
