Rådgivning og bistand innen erstatningsrett og forsikringsrett

Ansvarsforsikring er en skadeforsikring som på nærmere bestemte vilkår dekker erstatningsansvar som forsikringstakeren pådrar seg. Skadelidte kan i disse tilfellene reise krav direkte mot forsikringsselskapet uten å gå veien om forsikringstakeren.

Arbeidsgiveransvaret reguleres av skadeserstatningsloven kapittel 2, hvor hovedregelen i § 2-1 er at arbeidsgiveren svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Det er ikke nødvendig å vite hvilken arbeidstaker som har voldt skaden (anonyme feil). Erstatningsansvar kan også oppstå som følge av kombinasjon av flere feil fra arbeidstakernes side (kumulative feil).

Arbeidsgiveransvaret er objektivt for så vidt som det ikke er nødvendig at arbeidsgiveren har opptrådt klanderverdig. Reglene gjelder både for det offentlige og for private som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste.

En forsikring innebærer overføring av økonomisk risiko fra en forsikringstaker til et forsikringsselskap mot vederlag i form av en forsikringspremie. De mange typer forsikringer kan inndeles i to hovedkategorier, personforsikring, som knytter seg til en persons liv eller helse, og skadeforsikring, som omfatter forsikringer mot ulike former for økonomisk tap.

Den viktigste loven om forsikring er lov om forsikringsavtaler, hvor personforsikring og skadeforsikring behandles i hver sin del. Andre lover av betydning er bilansvarsloven, yrkesskadeforsikringsloven og lov om naturskadeforsikring. Innenfor de rammene lovverket setter, reguleres det enkelte forsikringstilfellet av vilkårene i vedkommende forsikringsavtale. Det gjøres utstrakt bruk av standardvilkår.

En forsikringsavtale er en avtale om forsikring mellom et forsikringsselskap og en forsikringstaker. En forsikring er normalt gyldig fra det tidspunkt avtalen er inngått, selv om premien ennå ikke er betalt.

Forsikringsavtaleloven inneholder omfattende bestemmelser om forsikringsavtaler, som imidlertid bare gjelder hvis ikke annet følger av avtale. Innholdet i en forsikringsavtale fremgår derfor i de aller fleste tilfeller av de standardiserte vilkår som forsikringsselskapet har utarbeidet, og som forsikringstakeren aksepterer i og med at han inngår avtalen. Bestemmelsene i loven kan imidlertid ikke fravikes til ugunst for forsikringstakeren, eller andre som har rettigheter etter avtalen.

Forsikringsbevis, tidligere ofte kalt polise, er et dokument som utstedes av forsikringsselskapet når det er inngått en forsikringsavtale. Forsikringsbeviset inneholder vanligvis bare hovedtrekkene i avtalen, og henviser ellers til forsikringsvilkårene, som gjerne følger som et vedlegg til forsikringsbeviset.

Forsikringspremien er den prisen en forsikringstaker betaler for en forsikring. Det finnes bestemmelser om premien for henholdsvis skade- og personforsikring i forsikringsavtaleloven. Betalingsfristen skal være minst en måned fra den dagen selskapet har sendt varsel. Forsikringen er normalt gyldig selv om forsikringstakeren ikke betaler premien innen fristen. For at selskapet skal bli fri for ansvar, må det sende et nytt varsel hvor det settes en ny frist, og hvor det går frem at forsikringen opphører hvis premien ikke blir betalt innen denne fristen.

Forsikringsverdien er den verdi en forsikret ting har ifølge avtalen mellom forsikringsselskapet og forsikringstakeren. Hvis en ting går tapt, skal forsikringstakeren ha utbetalt forsikringsverdien. Står det ikke noe i avtalen om forsikringsverdien, fastslår forsikringsavtaleloven at kunden har krav på full erstatning for sitt økonomiske tap.

Legemiddelansvar er objektivt erstatningsansvar for skader forårsaket av legemidler. Produsent eller importør blir, med noen unntak, ansvarlig uavhengig av skyld.

Ménerstatning er erstatning for ikke-økonomisk tap, som kan kreves når skadelidte er blitt påført varig og betydelig skade av medisinsk art. Ved utmålingen skal det tas hensyn til menets medisinske art og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. I praksis tas det utgangspunkt i tabellene for utmåling av ménerstatning for yrkesskade.

Objektivt ansvar er erstatningsansvar uten hensyn til om den erstatningsansvarlige har utvist skyld. Reglene om objektivt ansvar var opprinnelig ulovfestet og begynte å få innpass i norsk domspraksis i 1870-årene via etableringen av begrepet «farlig bedrift», hvor man riktignok formelt statuerte et culpaansvar. Rent objektivt ansvar dreide det seg om i en høyesterettsdom i Rt. 1905 s. 715, da Bergen kommune måtte erstatte skadene etter at et vannrør sprang lekk. Det ulovfestede objektive ansvaret var dermed etablert, noe som følger av en rekke senere dommer. Etter hvert er objektivt ansvar blitt lovfestet på en rekke områder.

Oppreisningserstatning er erstatning for ikke-økonomisk skade (tort og svie), som i medhold av skadeserstatningsloven kan tilkjennes skadelidte hvis skadevolderen forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på person eller tilføyd krenking eller brutt visse bestemmelser i straffeloven.

Pasienter og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes

– svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes,
– teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr som er brukt ved ytelsen av helsehjelp,
– smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom,
– vaksinasjon, eller
– forhold som medfører ansvar for helse- og omsorgstjenesten eller helsepersonell etter alminnelige erstatningsregler.

Selv om det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar etter disse reglene, kan det unntaksvis ytes erstatning når det har skjedd en pasientskade som er særlig stor eller særlig uventet, og som ikke kan anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere. Det skal legges vekt på om det er gitt tilstrekkelig informasjon på forhånd.

Les mer om pasientskadeerstatning på Norsk Pasientskadeerstatning sine sider her.

Produktskadeerstatning er erstatning for skade voldt av et produkt som den erstatningsansvarlige er produsent, importør eller forhandler av. Ansvaret inntrer dersom produktet ikke byr på den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente.

Uaktsomhet er en skyldgrad som innebærer at den handlende ikke har opptrådt slik en omtenksom og forstandig person ville ha gjort. Det skilles mellom grov og simpel uaktsomhet etter hvor uforsvarlig handlemåten er. Grensen mellom grov og simpel uaktsomhet beror på rettens skjønn.

Den som handler uaktsomt og dermed påfører en annen skade, blir erstatningsansvarlig etter culparegelen. Har også skadelidte opptrådt uaktsomt og dermed er medskyldig i skaden, kan erstatningen settes ned eller falle helt bort. I erstatningsretten spiller det som hovedregel ingen rolle om uaktsomheten er grov eller simpel. Oppreisning kan likevel bare tilkjennes hvis skadevolderen har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt.

Uaktsomhet i forsikringsretten foreligger hvis forsikringstakeren ved å opptre uaktsomt fremkaller et forsikringstilfelle. Et hus brenner f.eks. ned på grunn av uforsiktighet fra eierens side. Dreier det seg om simpel uaktsomhet, skal forsikringsselskapet utbetale full erstatning. Dreier det seg derimot om grov uaktsomhet, kan erstatningen settes ned eller falle helt bort, med mindre det dreier seg om en ansvarsforsikring.

Erstatningsutmåling innebærer fastsettelse av erstatningens størrelse. Som hovedregel dekkes bare økonomisk tap. Unntak fra dette er bl.a. ménerstatning og oppreisningserstatning, se egne punkter om dette.

Skade på person skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. Erstatning for tingsskade og annen formuesskade skal dekke den skadelidtes økonomiske tap. Ved totalskade vil dette som regel innebære at skadelidte får dekket gjenanskaffelsesverdien.

Yrkesskadeforsikring er en tvungen forsikring som alle arbeidsgivere må tegne for sine arbeidstakere. Forsikringen gir arbeidstakerne erstatning for økonomisk tap som følge av yrkesskade, andre skader og sykdommer som i medhold av folketrygdloven er likestilt med yrkesskade, samt annen skade og sykdom som skyldes påvirkning fra skadelige stoffer og arbeidsprosesser.