Kontrakt

Avtaler skal holdes, unntatt urimelige avtaler

By 20. mars 2019 september 28th, 2023 No Comments
Revisjon av avtale

At avtaler som hovedregel skal holdes, det vil si oppfylles etter sitt innhold, er et sikkert og ubestridt prinsipp i norsk kontraktsrett. Dette har bygget på den grunnleggende forestilling om at en inngår avtaler for egen regning og risiko. Unntak gjelder bl.a. der det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre avtalen gjeldende. Da kan den settes helt eller delvis til side eller endres (revideres) i medhold av avtaleloven § 36.

Avtaleloven § 36

Med avtaleloven § 36 er domstolene, med Høyesterett i spissen, gitt hjemmel til å foreta en revisjon av avtalen der det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det er urimelighetskriteriet som har størst interesse, idet en avtale som strider mot god forretningsskikk, som oftest også vil virke urimelig.

Konkret rimelighetsvurdering

Det er ikke til å komme bort fra at lovens kriterier er vage og legger opp til en skjønnsmessig vurdering fra rettsanvenderens side. Dette er dels avhjulpet ved at bestemmelsen selv regner opp hvilke forhold det bl.a. skal legges vekt på i vurderingen. Men som det fremgår av ordlyden i § 36, er opplistingen ikke ment å være uttømmende; det kan også legges vekt på andre forhold enn dem bestemmelsen selv ramser opp. Avtaleloven § 36 legger med andre ord opp til en helt konkret rimelighetsvurdering.

Betydningen av styrkeforholdet mellom partene

Avtaleloven § 36 fikk sin nåværende form i 1983. Innføringen av bestemmelsen må ses på bakgrunn av utbyggingen av forbrukervernet i 1970-årene. Det dominerende formålet med bestemmelsen har vært å hindre misbruk av avtalefriheten, og gjerne å beskytte den svake parten i kontraktsforholdet. Styrkeforholdet mellom avtalepartene er således et sentralt element i rimelighetsvurderingen. Bestemmelsen er ment å skulle ha en snever rekkevidde mellom profesjonelle, likeverdige avtaleparter. Generelt skal det gjelde at avtaler i profesjonelle forretningsforhold hvor forutberegnelighet er særlig viktig, vanskeligere skal kunne lempes enn f.eks. avtaler i forbrukerforhold.

At partenes stilling har betydning for vurderingen etter § 36, fremgår både av ordlyden selv og dens forarbeider, samt til den praksis som er knyttet til bestemmelsen. Det er derfor gitt at bestemmelsen har sitt mest sentrale nedslagsfelt i de saker der kontraktspartene ikke er jevnbyrdige. Praksis viser imidlertid at domstolene er tilbakeholdne med å overprøve en avtalt risikofordeling som partene har hatt et bevisst forhold til, selv hvor det er tale om ikke jevnbyrdige kontraktsparter.

Terskelen for kontraktsrevisjon

Ettersom avtaleloven § 36 oppstiller så vidt vage kriterier og legger opp til en helt konkret rimelighetsvurdering, er det gitt at det er vanskelig å forutsi hvilket resultat domstolen vil komme til i en konkret sak. Praksis viser imidlertid at terskelen for kontraktsrevisjon er høy. Det skal gjennomgående mye til før domstolen tilsidesetter en avtale helt eller delvis eller endrer den under henvisning til at den er urimelig, fordi dette ville innebære at man fravek det helt klare utgangspunktet om at avtaler skal holdes. Slik må det også være; har man først gått inn på en kontrakt, skal det foreligge gode grunner for å anse seg helt eller delvis ubundet av den.

Atle Melø

Atle Melø

Partner

amelo@melo.no
+47 951 80 979

Har du spørsmål innen kontrakt?

Send oss en uforpliktende forespørsel

Kontaktskjema

"*" obligatorisk felt

Navn*