Advisory services and support in the field of family law

Barnefordeling innebærer en avgjørelse om hvor et barn skal bo når foreldrene ikke bor sammen. Regler om barnefordeling følger av barneloven kapittel 5. Foreldrene kan treffe avtale om hvor barnet skal bo, og de kan også avtale at barnet skal bo dels hos den ene og dels hos den andre.

En ektepakt er en avtale mellom ektefeller om formuesordningen i ekteskapet. Regler om ektepakt står i ekteskapsloven del II. Loven stiller opp særlige formkrav til ektepakter, og avtalen er ikke gyldig hvis den ikke er gjort i ektepakts form. En ektepakt skal inngås skriftlig med to vitner som begge ektefeller har godtatt, og som er til stede sammen og vet at det er en ektepakt som inngås.

For å få rettsvern mot ektefellenes kreditorer, må ektepakten tinglyses i Ektepaktregisteret ved registerenheten i Brønnøysund.

Foreldrene kan gjøre avtale om at barnet skal bo fast hos begge eller hos en av dem. Klarer de ikke å bli enige, avgjøres spørsmålet av domstolen.

Reglene om felleseie står i ekteskapsloven del II. Lovens hovedregel er at ektefeller har felleseie. Motsatt er særeie, se eget punkt om dette.

Hovedregelen ved separasjon eller skilsmisse er at felleseiet deles likt etter at det er avsatt midler til dekning av gjeld. Det kan imidlertid settes frem krav om skjevdeling, se eget punkt om dette. Personlige eiendeler som f.eks. klær samt personlige rettigheter i trygde- og pensjonsordninger m.m., er uansett unntatt fra likedeling.

Ekteskapelig felleseie skiftes privat hvis ikke offentlig skifte kreves av noen som har rett til det, eller hvis et annet av vilkårene for offentlig skifte er til stede.

Barneloven definerer foreldreansvar som plikt til å gi barnet omsorg og omtanke, rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet, og plikt til å gi det forsvarlig oppdragelse, forsørgelse og sørge for at det får utdanning etter sine evner. Barnet skal ikke utsettes for vold eller på annen måte bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare.

Barnet får større selvbestemmelsesrett med alderen. Etter at det er fylt 12 år, skal det få si sin mening i saker som gjelder personlige forhold, som f.eks. hvem av foreldrene det skal bo hos. Etter fylte 15 år kan de unge bl.a. velge utdanning, og bestemme hvilke trossamfunn og hvilke foreninger de vil være medlem av. Når den unge er fylt 18 år, opphører foreldrenes bestemmelsesrett helt.

Offentlig skifte av ekteskapelig felleseie ved separasjon og skilsmisse skjer hvis en av ektefellene krever det, og ellers hvis noe annet av vilkårene i loven er til stede.

Regler om samværsrett står i barneloven kapittel 6. Barna har rett til samvær med begge foreldre selv om de ikke bor sammen, og foreldrene har et felles ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Den av foreldrene som ikke bor sammen med barna, har som hovedregel også samværsrett.

Er foreldrene uenige om samværsretten, kan de bli enige om å overlate avgjørelsen til Statsforvalteren. Ellers må saken bringes inn for domstolen. Før spørsmålet om samværsrett bringes inn for Statsforvalteren eller domstolen, må foreldrene til megling.

Dersom den av foreldrene som har foreldreansvaret eller som barnet bor hos, hindrer gjennomføringen av samværsretten, kan den andre kreve ny avgjørelse med hensyn til hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo hos. Den av foreldrene som ikke respekterer samværsretten, kan bli ilagt tvangsbot av namsretten etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Regler om separasjon følger av ekteskapsloven. En ektefelle eller registrert partner som ikke finner å kunne fortsette samlivet, har krav på separasjon selv om den andre motsetter seg det. Statsforvalteren har altså plikt til å innvilge separasjonssøknader. For ektefeller med felles barn under 16 år er det imidlertid et vilkår at de har vært til megling.

Separasjonen bortfaller hvis ektefellene ikke flytter fra hverandre, eller hvis de flytter sammen igjen. Samliv i en overgangstid inntil samlivet blir brutt, eller kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet, har imidlertid ingen konsekvenser for gyldigheten av separasjonen.

Etter minst ett års separasjon kan hver av ektefellene kreve skilsmisse. I noen tilfeller kan man også få skilsmisse uten forutgående separasjon.

Skilsmisse betyr opphør av ekteskap eller registrert partnerskap, som regel etter en separasjonstid. Reglene om og vilkårene for å få skilsmisse, fremgår av ekteskapsloven.

Søknad om skilsmisse sendes til Statsforvalteren. Etter å ha vært separert i ett år, kan den ene ektefellen kreve skilsmisse selv om den andre motsetter seg det. I slike tilfeller har altså Statsforvalteren plikt til å innvilge skilsmissesøknaden.

Etter to års faktisk separasjon (dvs. at ektefellene har levd fra hverandre uten å være formelt separert), kan også den ene ektefellen kreve skilsmisse. Også i disse tilfellene har Statsforvalteren plikt til å innvilge søknaden, men dersom paret har felles barn under 16 år, må det først gjennomføres megling.

Hvis den ene ektefellen har øvd vold mot den andre eller mot barna, kan den andre kreve skilsmisse uten forutgående megling og separasjon.

Skjevdeling representerer et unntak fra hovedregelen i ekteskapsloven om at felleseiet ved separasjon eller skilsmisse skal deles likt mellom ektefellene. Skjevdeling er hjemlet i ekteskapsloven § 59 og innebærer at verdier som en ektefelle hadde før ekteskapsinngåelsen, eller som vedkommende senere har arvet eller fått som gave fra andre enn ektefellene, kan kreves holdt utenfor delingen. Verdier som er anskaffet på annen måte under ekteskapet, skal derimot likedeles, og det samme gjelder gaver som ektefellene har gitt til hverandre.

Ektefellene kan avtale ved ektepakt at det ikke skal være adgang til å kreve skjevdeling av hele eller deler av felleseiet.

Regler om særeie står i ekteskapsloven del II. Særeie må etableres ved ektepakt, se eget punkt om ektepakt. Dessuten kan en giver bestemme at gaven skal være mottakerens særeie. Det samme kan skje ved arv; dette må skje i testaments form. Der det ikke finnes hjemmel for særeie i ektepakt, testament eller bestemmelse av giver, skal det være felleseie.

Man kan ha fullstendig særeie, dvs. at alt ektefellene eier er særeie, eller delvis særeie, dvs. at noe er særeie, mens resten er felleseie.

Så lenge ekteskapet består, spiller det ingen praktisk rolle om man har særeie eller felleseie, siden hver av ektefellene rår over sin rådighetsdel. Forskjellen mellom særeie og felleseie får bare betydning når ekteskapet opphører ved separasjon og skilsmisse, eller ved at den ene ektefellen dør. I motsetning til ved felleseie skjer det da ingen deling av særeiet. Ved separasjon og skilsmisse beholder hver ektefelle sitt, men hvis den ene ektefellen i vesentlig grad har medvirket til å øke den annens særeie, kan vedkommende få et vederlag for dette når boet skal deles.

Ved dødsfall beholder gjenlevende ektefelle sitt særeie, mens avdødes arvinger overtar avdødes særeie. Hvis arvingene samtykker eller det er fastsatt i ektepakt, kan gjenlevende bli sittende i uskifte selv om ektefellene har hatt særeie.

Ektefellene kan avtale at særeiet omgjøres til felleseie når den ene dør. Dermed følges reglene om særeie hvis ekteskapet opphører ved separasjon og skilsmisse, mens man følger reglene om felleseie hvis ekteskapet varer livet ut («særeie i live, felleseie ved død»).