Norwegian vant mot ansatte i Høyesterett

Piloter og kabinansatte i Norwegian, som i dag er ansatt i egne pilot- og kabinpersonellselskaper i Norwegian-konsernet, fikk ikke medhold av Høyesterett i at de også er ansatt i morselskapet i konsernet. Pilotene fikk heller ikke medhold i kravet om at de er ansatt i et datterselskap som har vært deres arbeidsgiver i en begrenset periode.

Konsernet, som i det daglige gjerne omtales som «flyselskapet Norwegian», har vært gjennom en omfattende og langvarig omorganisering. Den nye konsernstrukturen består av tre forretningsområder: drift, personell og tjenester, og eierrettigheter til flyflåten, med egne selskapsstrukturer innenfor hvert område. Saken dreier seg om de arbeidsrettslige konsekvensene av denne omorganiseringen.

Morselskapet i konsernet er Norwegian Air Shuttle ASA (NAS). Dette var opprinnelig det eneste selskapet, og piloter og kabinpersonell var ansatt her. Etter planen skal morselskapet ikke drive egen flyvirksomhet i fremtiden. Denne virksomheten er nå stort sett flyttet over til separate driftsselskaper. Morselskapet har likevel frem til i dag drevet egen flyvirksomhet.

Det sentrale driftsselskapet i saken er Norwegian Air Norway (NAN). Som ledd i omorganiseringen av konsernet ble pilotene først overført ved virksomhetsoverdragelse fra morselskapet til NAN. En senere virksomhetsoverdragelse overførte pilotene til et eget pilotselskap. De kabinansattes ansettelsesforhold ble overført direkte fra NAS til et eget selskap for kabinpersonell.

Pilot- og kabinpersonellselskapene, som er norske selskaper, er eid av NAS gjennom NAS’ irske datterselskap Norwegian Air Resources Limited (NAR). NAR har inngått kontrakter med NAS og NAN om levering av pilot- og kabintjenester til den flyvirksomheten som disse selskapene driver.

Sakens hovedspørsmål var om disse kontraktene bare går ut på innleie av arbeidskraft, eller om de utgjør levering av en mer omfattende tjeneste, gjerne omtalt som entreprise. Ettersom ordningen er ment å være varig, vil den ikke være lovlig dersom den må anses bare å innebære innleie av arbeidskraft.

Som i tidligere saker om dette spørsmålet bygget Høyesterett på de kriteriene som er nedfelt i forarbeidene – lovutvalgsutredninger og odelstingsproposisjoner – til arbeidsmiljøloven. Det viktigste da er om oppdragstaker (NAR) eller oppdragsgiver (NAS og NAN) har ansvaret for å lede arbeidet, og hvem som har ansvaret for resultatet av arbeidsinnsatsen. Er det oppdragstaker, taler det sterkt for at det foreligger en entreprise. På grunnlag av de inngåtte kontraktene og praktiseringen av dem kom Høyesterett til at det var NAR som i alt overveiende grad har dette ansvaret, og ikke NAS eller NAN. De kontrollfunksjonene som NAS og NAN har, går ikke ut over det en oppdragsmottaker naturlig vil ha. Andre trekk ved avtaleforholdet kunne ikke føre til at avtaleforholdet hadde karakter av innleie.

Pilotene og de kabinansatte hadde anført at NAS uansett måtte anses som arbeidsgiver ved siden av pilot- og kabinpersonellselskapene etter læren om arbeidsgiveransvar på særskilt grunnlag. Høyesterett kom til at heller ikke dette ga grunnlag for å anse NAS som arbeidsgiver, og uttalte at det skal mye til for å anse to ulike selskap for å ha felles arbeidsgiveransvar for en ansatt.

I denne sammenheng hadde arbeidstakerne pekt på at arbeidsgiveransvaret var flyttet «nedover» innenfor samme konsern, mens arbeidstakerne beholdt sine tidligere arbeidsoppgaver. De mente at når morselskapet fortsatt hadde den avgjørende innflytelsen over virksomheten, måtte en slik omorganisering internt i konsernet i seg selv være et «særskilt grunnlag» for fortsatt å anse morselskapet som arbeidsgiver. Høyesterett var ikke enig i dette. Et forslag som i praksis ville ha utvidet arbeidsgiveransvaret på denne måten, ble ikke tatt med da dagens arbeidsmiljølov ble vedtatt. Senere regjeringer har ikke tatt forslaget opp på nytt. Selv om nye måter å organisere næringsvirksomhet på kan utfordre arbeidsmiljølovens formål om å sikre trygge ansettelsesforhold, må det være opp til lovgiver å avgjøre om det bør gis en slik regel som arbeidstakersiden hadde argumentert for.

Endelig krevde piloter og kabinansatte ansettelse i NAS – pilotene også i NAN – fordi disse selskapene har erkjent at det forelå innleie, ikke entreprise, i en periode mellom 2014/2015 og 1. september 2016. Arbeidstakerne mente at innleien i denne perioden ikke var lovlig fordi den ikke kunne regnes som midlertidig. Høyesterett ga dem medhold i det. Slik forholdene var, ville det imidlertid etter Høyesteretts syn være åpenbart urimelig om piloter og kabinansatte i dag skulle ansettes direkte i NAS og NAN på dette grunnlaget. Det ble vist til at Norwegian-konsernets struktur blant annet var et svar på de utfordringene som nettverket av internasjonale avtaler om landings- og overflygningsrettigheter bød på. Det var også vanskelig å se hvilke fordeler piloter og kabinansatte ville ha av ansettelse i NAS, som ikke lenger skulle drive egen flyvirksomhet, eller i NAN, som i likhet ved øvrige driftsselskapene i konsernet var satt opp som «minimumsselskaper» med et fåtall egne ansatte.

Dommen gir veiledning om grensen mellom entrepriseforhold og arbeidsinnleie, om arbeidsgiveransvar på «særskilt grunnlag», og om rett til ansettelse ved brudd på innleiereglene.

Kilde: Høyesterett